Translate

fredag 25. mai 2012

De dødes vindu



En makrohumoristisk krimnovelle
av Knut Riise




Han ble funnet en tidlig morgen. Han lå med bena samlet til værs i en litt merkelig stilling. Spørsmålet meldte seg med en gang. Hva tok livet av denne skapningen? Var dette en naturlig død? Led han eller sovnet han bare stille inn? Den merkelige stillingen, hva kunne dette skyldes? Jeg tenkte ikke så mye over det den dagen. Det var jo bare en vanlig husflue. De kommer og de går. Slik er jo livet. Fullt av og nok av fluer. Den ble kastet i søppelbøtta.

Neste dag lå det en annen flue der. På samme sted. I det samme vinduet. Også denne i en merkelig stilling. Pussig. Også denne havnet i søppelbøtta.



Neste dag var det en klegg i vinduet. Den kjempet en intens kamp. Den ville ut. Redselen sto preget i dens øyne. Man kunne se det på stripene i fasettøynene. Noe grønt og lilla. Merkelige øyne forresten. Den virket urolig, ukomfortabel. Vanligvis ville den kastet seg over meg som sitt bytte, så nær som jeg var. Morgensvett etter å ha hatt det litt for varmt under dyna gjennom sommernatten burde den ha luktet meg og visst at her var det mye friskt blod, mat å hente. Men nei, den slet og ville ut til lyset og dagen. Noe måtte ha skremt den. Kanskje hadde fasettøynene dens sett noe jeg overså i vinduet, noe som virkelig fikk blodet i den til å fryse til is. Har hørt at slike øyne kan se ting som vi ikke kan se.

Den ble mer og mer sliten. Den hadde åpenbart holdt på slik gjennom hele natten. I ren barmhjertighet tok jeg livet av den. Hardt og med en knasende lyd med baksiden av VG.


Det begynte nå å ane meg at det måtte være noe spesielt med dette vinduet. Og neste morgen hadde en vakker Nestlesommerfugl funnet veien dit. Den flakset og flakset og lagde et forferdelig leven. Den ville også ut av vinduet. Hadde den også sett noe som skremte den slik? Jeg kunne ikke annet enn å hjelpe den ut, stakkar. Så vakker som den var. Ute i det fri fløy den av gårde, - mot lyset og sola.


Neste morgen lå det en mølliknende svermer i vinduskarmen.  Man kan aldri være helt sikre med slike. De kan se døde ut, men når man pirker borti de så våkner de til og flakser så man får frysninger på både rygg og armer. Skummelt! De minner meg om død. Den så nesten ut som en mumie der den lå. Men ingen reaksjon. Denne hadde også funnet mitt fine vindu som et siste hvilested. Den var stein dau. Den også.

Jeg begynte å telle. Hvor mange var det ikke som hadde funnet det for godt å dø nettopp i dette vinduet? Det var jo ikke slik i de andre vinduskarmene. De dødes vindu, jeg smakte på ordet, a la krimfilmen de dødes tjern, liksom. Kult og skremmende på samme tid. Jeg måtte bare smile av tanken. Var det bare tilfeldigheter, eller var det noe spesielt med dette vinduet, noe som kunne ta livet av så mange?



Jeg kunne ikke få lagt meg fort nok den kvelden. Jeg var spent og forventningsfull, da jeg våknet neste morgen. Jeg hadde sovet tungt den første del av natten, men i den siste del hadde jeg sovet urolig og hadde våknet av et mareritt. Underbevisstheten hadde vel bearbeidet mysteriet som jobbet i hodet mitt. Mysteriet om de dødes vindu.

Også denne morgenen lå det et dødt insekt der, i en merkelig stilling. Litt lo hadde festet seg til kroppen dens, - hadde liksom svøpt det inn. Støv tenkte jeg, bare litt støv.


Også neste dag fant jeg et insekt i vinduskarmen. Det så ut til å være en mygg denne gangen.


Dagen etter var vinduet helt tomt. Jeg lette og jeg lette. Det eneste jeg fant var en litt større lodott. En hybelkanin. Morsomme disse hybelkaninene. De blir bare større og større om de får ligge der. Hva lever de av liksom?

Jeg måtte google på ordet hybelkanin. Da fant jeg mange treff. Ikke uvanlige disse hybelkaninene. I Wikipedia sto det å lese: Hybelkanin er et spøkefullt navn på en dott med støv og lo, særlig på gulv. Hybelkaniner er spesielt vanlige under senger, sofaer og kommoder eller bak skap ...


Et annet sted sto det: Hybelkanin er en kaninart. Les derfor mer om kaniner. Når Hybelkaniner ikke vaskes opp utvikler de seg til Hybeldinosaurer. ...

Et tredje sted sto det: Hybelkanin. Hybelkaniner oppstår nærmest av seg selv og vokser fort. De er kannibaler og spiser hverandre, dermed den raske veksten. ...

Tanken slo ned i meg som et lyn! Kunne det være? Nei, det var jo helt absurd! Jeg måtte smake på tanken, la den vokse i meg. Kunne det være hybelkaninen som skremte insektene i vinduet mitt?

Etter mye tenking måtte jeg jo treffe en konklusjon. Mysteriet måtte jo få sin løsning, sin slutt. Jo, det måtte være hybelkaninen som skremte insektene i vinduet mitt. Jeg sjekket de andre vinduene. Ikke så mye som en lodott der å se. Konklusjonen var klar og mysteriet løst. Hybelkaninen var morderen!

Jeg følte meg som Poirot, Hitchcock og Agatha Christie på samme tid. Stolt liksom!

Pass deg for hybelkaninen! Ikke rart at noen har støv på hjernen!


Og hvis du vil se flere av mine makrobilder sjekk min andre blogg: http://makrotips.blogspot.com

6 kommentarer:

  1. Wow! Snakk om makro! Fasinerende på en litt ekkel måte!!

    Ha en fin pinse!!

    SvarSlett
  2. Hihi,- nå fikk jeg meg en god latter!! Hvilken herlig og spennende lesing! Fascinerende observasjoner og ressonement! Godt du kom til en konklusjon så du fikk gjenopprettet natteroen!
    Nå holdt jeg nesten på å glemme å kommentere de flotte macro bildene! Veldig bra!
    Ha en riktig fin helg, Knut:)

    SvarSlett
  3. Tusen takk for kommentarene Sissel og Monica!

    mvh Knut

    SvarSlett
  4. Tusen takk Håvard!

    mvh Knut

    SvarSlett
  5. fascinerende Knut, det første er perfekt!

    SvarSlett